I. Bataillon SS-Frw.-Pz.Gren.Rgt. 23 "Norge"

HISTORIKK
Bataljonen ble beordret opprettet som en del av SS-Freiwilligen-Panzergrenadierregiment 23 «Norge» våren 1943. Etter opplæring og partisanbekjempelse i Kroatia høsten 1943 ble bataljonen på slutten av året sendt sammen med regiment «Norge» og divisjon «Nordland» til Oranienbaum-fronten ved Leningrad.

Oranienbaum
Den 14. januar startet det russiske angrepet med et 65 minutters bombardement av det III. «germanske» SS-panserkorpsets stillinger. 2. sovjetiske støtarmé lyktes i å skyte en kile mellom de to Luftwaffe-divisjonene som var tilknyttet korpset, og om kvelden var denne kilen blitt hele 14 kilometer bred. I. bataljon ble sendt inn i denne kilen. Bataljonen ble massivt angrepet av russiske styrker ved landsbyen Slostrovja. 1. kompani ble angrepet fra alle kanter, og 2. kompanis sjef, Rendemann, falt. 1. kompani var blitt utradert som effektiv kampgruppe, men bataljonens sjef, Vogt, fikk samlet troppene og drev dem videre. Så ble bataljonen trukket tilbake. Det ble opprettet en primitiv forsvarslinje i en lav åsside. Den 17. januar angrep russerne. Både 1. og 2. kompani var sterkt redusert, og 3. kompani, som for få dager siden hadde hatt 120 mann i sine rekker, disponerte nå over kun 30. Restene ble slått sammen i en kampgruppe under ledelse av Vogt. Det var meningen at denne kampgruppen skulle angripe, men dette ble aldri noe av.

Da SS pansergrenaderregiment «Norge» ble oppsatt på ny bak fronten, ble I. bataljon tatt ut av regimentet. Bataljonen var da meget redusert. For eksempel var det kun igjen 14 av opprinnelig cirka 120 mann i 1. kompani. Mesteparten av de overlevende ble tilført II. og III. bataljon. Det samme skjedde med I. bataljon «Danmark». Bataljonen skulle gjenreises på Hammerstein leir sydvest for Danzig.

I september ankom ca. 1 000 soldater fra «Nordland»s utdannings- og erstatningsbataljon, og av disse ble 500 tilført I. bataljon «Norge»; de resterende 500 havnet i I. bataljon «Danmark». Mange av disse var svært unge. Treningen ble konsentrert om spesifikke oppgaver på slagmarken som nærkamp, angrep, grunnleggende forsvar, kamuflasje og panservern.¹

Warszawa-området
De nyoppsatte bataljoner skulle egentlig tilknyttes sine opprinnelige regimenter, men dette ble ikke gjort, da det var «too hazardous to send the battalions to join their regiments and ... the entire "Nordland" division needed to be withdrawn from the front for refitting as soon as possible».² Divisjon «Wiking» hadde også hatt sine tap og trengte forsterkninger; videre befant den seg i Polen, som var nærmere. Bataljonene ble da sendt til denne divisjonen i november 1944.

Fronten i Polen var statisk, men russiske snikskyttere herjet og påførte de to nyankomne bataljonene tap. Den 25. desember var det imidlertid slutt på stillstanden, da russerne angrep med artilleri og full styrke. Russerne penetrerte dypt inn i bataljonens linjer, men et motangrep under ledelse av den norske SS-Untersturmführer Karl Aagaard Østvig³ fikk gjenopprettet frontlinjen. Aagaard Østvig falt forøvrig i dette angrepet.

Ungarn
Dagen etter ble hele IV. SS-panserkorps beordret til Ungarn for å komme den tyske garnisonen i Budapest til unnsetning. Om kvelden den 1. januar 1945 angrep panserkorpset, og bataljonen hadde ansvaret for å dekke «Wiking»s sydflanke. Ved midnatt kom det til kamper ved landsbyen Boldogas, hvor bataljonen fikk slått russerne tilbake. Også neste dag bød på harde kamper for bataljonen, nå rundt landsbyen Fölsögalla.

Bicske / Hegeyks
Den 4. januar støttet bataljonen SS-panserregiment 5 («Kampfgruppe Darges») i et angrep i retning av Bicske, en by cirka tre mil vest for Budapest. Målet for angrepet: erobre vei og jernbaneknutepunkt og dermed blokkere veien Bickse - Budapest.^3-1 Etter vel to kilometer møtte de hard motstand. Angrepet stoppet opp; et russisk motangrep med massiv bombekasterabeskytning fra flankene truet hele kampgruppen og enhetene måtte trekke seg tilbake. Den massive flankebeskytningen tvang kampgruppen til å angripe slottet Hegeyks (Hegyesd). Slottsgrunnen var cirka 200 x 150 meter og var omgitt av vegger på tre sider. På dette slottet ble bataljonen (samt 18 pansrede kjøretøyer og en del av et oppklaringskompani) omringet av russiske styrker. SS-soldatene imot harde russiske motangrep i cirka en uke. Russerne angrep dag og natt, ofte med regimentsstore styrker, og det var nærkamper natterstid som gjorde det vanskelige å skille mellom venn og fiende.^3-2 «Her er det et slakteri uten like», bemerket en norsk frivillig i dagboken sin.⁴ En tysk Waffen-SS-frivillig som deltok påstår imidlertid at moralen, også til nordmennene, var «excellent».^3-3 Så ble det beordret utbrudd mot vest. Dette skyldtes at Gille, korpskommandøren, hadde fått beskjed om å innstille angrepet mot Budapest.

Seregelyes og Pettend
Bataljonen fikk så hvile i fire dager nordøst for Plattensee. Den 18. januar satte IV. SS panserkorps i gang nok et motangrep, hvori også I. bataljon «Norge» deltok. Bataljonen fikk erobret landsbyen Seregelyes, men maktet ikke å holde denne, da russerne raskt gikk til motangrep med en sterk panserstyrke støttet av infanteri.⁵ Mot slutten av måneden ble bataljonen involvert i forsvarskamper i landsbyen Pettend. 29. januar var det slutt også her: Den opprevne bataljonen måtte trekke seg tilbake. I./«Norge» var så å si ikke-eksisterende etter Pettend.

Den 10. februar beordret SS-Hauptamt at bataljonen skulle overføres til 11. SS-pansergrenaderdivisjon «Nordland», men dette ble stoppet av Oberkommando der Wehrmacht og armégruppe «Balck».⁶ Bataljonen var nå nede i en styrke på rundt 100 mann. Etter harde kamper ved Dennyes ble bataljonen sendt til landsbyen Vkrut for å hvile ut. Her fikk de tilført diverse Kriegsmarine- og Luftwaffe-personell. Bataljonen var nå så redusert at det ble beordret at det 4. (tunge) kompaniet skulle nedlegges. Restene ble følgelig samlet i 1.-3. kompani. Den av soldatene høyt aktede bataljonssjefen Fritz Vogt tok her farvel med bataljonen han hadde ledet gjennom kampene ved Oranienbaum og Ungarn: Han skulle overta «Wiking»s oppklaringsbataljon. Vogt takket mennene for deres innsats, tok alle i hånden og delte ut en del dekorasjoner. Den nye bataljonssjefen, en viss SS-Sturmbannführer Barth, «visste lite eller ingenting om krig».⁷ Blant annet ba Barth en dag sin norske sjåfør om å kjøre en tur til Plattensee. «Jeg har så lyst til å se sjøen», sa han. «Men, herregud, er vi ikke midt i en krig da?», tenkte den norske frivillige.

Den 6. mars startet operasjon «Frühlingserwachen» - operasjon «våroppvåkning». «Wiking» fikk i oppdrag å holde byen Stuhlweissenburg. Offensiven strandet imidlertid. I midten av måneden fikk I. bataljon i oppdrag å erobre og holde høyde 351, syd-vest for Nadap. Her led bataljonen store tap; blant annet falt kompanisjefen Strømnes.

Resten av krigen bestod for bataljonen grovt sett av forsvarskamper og tilbaketrekking. Da bataljonen krysset grensen til Østerrike var det kun fire nordmenn igjen. I mai kapitulerte restene av bataljonen, sammen med de andre styrkene, til de Allierte.


Diverse sentrale steder i I./"Norge" og "Wiking"s Ungarn-engasjement i 1945. Kartbakgrunn: Google Earth.

Bataljonslege: Tor Storm (falt i Ungarn i 1945?).

NOTER:

1. Richard Landwehr: Siegrunen #77, 2005 s. 21f.
2. Ibid. s. 22f. SS-divisjon «Nordland» ble forøvrig ikke trukket tilbake så fort som mulig.
3. Aagaard-Østvig var forøvrig skuespiller i en NS-propagandafilm kalt «Unge viljer».
3-1. Fey (1990) s 228
3-2. Ibid. s 229
3-3. Loc. cit.
4. Ulateig (2002) s. 259
5. Landwehr, op. cit., s. 25
6. Landwehr loc. cit.
7. Ulateig, op. cit., s. 265

Sist oppdatert: 09.06.2010